Hvilken fredsavtale?

Jeg var kanskje ikke den eneste som så med en viss skepsis på den egyptiske presidenten Anwar Sadats noe "overraskende" statsbesøk til Israel, med påfølgende tale i Knesset. Året var 1977, bare ti år etter seksdagerskrigen, og knapt fire år etter det siste nedrige overfallet på den eneste demokratiske staten i midtøsten, den såkalte Yom Kippur-krigen. Den skjøre freden som ble kjevlet ut på Camp David (med peanøttfarmeren Carter som vert) har hele tiden vært avhengig av at USA - praktisk talt - har betalt beskyttelsespenger til Israels fiender. Sadat brøt som kjent med Sovjetunionen og hoppet over på USA, og fikk mektige fiender både blant kommunister og muslimer. Sadats "forræderi" kostet ham til slutt livet; under en militærparade i oktober 1981 ble han skutt og drept av såkalte "jihadister".

Forut for denne såkalte arabiske våren, som mer minner om en fimbulvinter, har det altså eksistert en slags fred mellom Israel og Egypt. Tunis' tidligere president, Habib Bourguiba, hadde sin egen definisjon på fred, da han uttalte at fred var det eneste som kunne ødelegge Israel. Men altså, midt inne i denne sandstormen, eller snøstormen, om du vil, dukker den "moderate" muslimen og "fredspris"-vinneren El Baradei opp og truer Israel med krig. Israel har nemlig ikke lov å forsvare seg mot duttebassene i Hamas. El Baradei fikk imidlertid ikke gehør for krigshissingen, seksti prosent av egypterne betakket seg. Nå begynner etterhvert å spøke for beskyttelsespengene som USA hvert år har pøst inn denne mafiaen, og svaret lar selvsagt ikke vente på seg. Gi oss penger, ellers...! Og selvsagt er det Israel som er målet, hakkekyllingen.

For meg ser det ut som det er bibelske profetier som er i ferd med å gå i oppfyllelse. Den ene galningen etter den andre begynner å kaste truende skygger inn over denne lilleputtstaten som er klemt inn mellom Libanon og Rødehavet, og Jordan og Middelhavet, og som til overmål har en mulig femtekolonne på nærmere en og en halv million strong i sin midte. Og Assad fortsetter å myrde sine egne by the bushell basket, mens det sitter nærmere en halv million såkalte palestinere i Libanon, totalt rettsløse. På Gazastripen går Abu Mazen og Ismail Haniyeh rundt hverandre som to hannkatter, når ikke sistnevnte klasker high five med iranske trosfeller.

Og her hjemme, hva sysler så vi med? Tja, en bråkikk på nettavisene avslører at en nederlandsk prins har visstnok blitt tatt av snøras, mens englene "snakker" med en norsk prinsesse. Videre, et tog har sporet av borte i Vestfold, noen tips om hvordan piffe opp sex-livet, og et sensasjonsoppslag om kulturministerens fottøy, bare for å nevne noe. Med så mye vrøvl som følge av politisk innavl, også i norske mediehus, er det kanskje ikke så rart at tallene i regnskapet også blir røde. Fossilt marxisme selger simpelthen ikke. Åja, selvsagt er det en daglig dose Utøya, og de etterhvert så vanlige drapstruslene fra mulla Krekar.

Er det noe rart at en blir drit lei?

============================================
============================================

bjorn